Praksis i Utlandet

I dag regner den hunder og katter og jeg har blitt ganske forkjølet, men dagene mine fyker av gårde så har ikke tid til å ligge hjemme å være syk.

I går var jeg på middagsbesøk hos Patricia og mannen og hennes to barn. De bor i Jocotenango, som er en liten by rett utenfor Antigua. Jeg var egentlig ganske overrasket når jeg kom inn til dem. Huset var veldig fint, en helt annen standard en hva jeg er vant til i huset hvor jeg bor. Stue med sofa og tv :D :D . Kjentes godt å sette seg i en sofa og bare slappe litt av.

Ana Laura hadde planlagt at vi skulle spille Wii Dance. Dette var veldig artig, men må innrømme at jeg var ganske svett etterhvert. Til og med “Mama Elsa” var med :D Det ble en veldig koselig kveld å da vi tok kvelden lovet jeg Ana Laura at i morgen skal jeg komme og overnatte.

Vell hjemme var det bare å rette litt på sminken så var det avgårde til La Sala for å danse litt salsa.

I dag var jeg med Patricia til en landsby langt oppi fjellene, kaldt Santa Maria de Jesus. Veiene opp dit var ikke akkurat av god standard og det var masse jordras langs veiene opp. Busser kommer seg ikke opp dit så det går minibusser opp. Vi var 26 mann i en liten minibuss så du kan trygt si det var trangt.

I landsbyen bor de bare indianere og byen er preget av mye fattigdom. Ca. 95% av byens befolkning er analfabeter. Gjennomsnitt antall barn her ligger på ca 10 per familie, og de fleste bor i små blikk skur uten toalett og elektrisitet. Landsbyen ligger svært høyt oppe så de har ikke innlagt vann, men det er en felles “brønn” i midten av byen hvor damene henter vann og vasker sine klær.
Vi skulle besøke et prosjekt som startet opp i 2005. Prosjektet ønsker å ta fatt i analfabetismen som regjerer i landsbyen og gi fattige barn en mulighet.
Prosjektet er en liten skole som heter “El jardin de amor”. Direktøren som startet prosjektet heter Jorge og var på den tiden bare 20 år. Det var en tøff start, han fikk ikke hjelp og hadde lite midler. Han startet fra bunnen av og hadde verken stoler og border i begynnelsen. Timene foregikk på gulvet, men det var bedre enn ingenting. Etterhvert som han beviste at dette var et prosjekt det var verdt å satse på fikk han ta i mot frivillige som hjalp å bygge opp skolen. De stilte med diverse forskjellige donasjoner. I dag er det 100 elever på skolen, 50 fra morgen til lunsj og 50 fra lunsj til middag. På 100 elever er det 2 lærere, så de har litt å gjøre kan man trygt si. I dag ser skolen ut som en vanlig skole her nede, og alt dette har vært mulig fordi frivillige har stilt opp med hjelp og midler.
Barna i landsbyen lever i ekstrem fattigdom, og er vandt til 1, gjerne 2 måltider om dagen, så det å få komme på skolen, er for dem en livslinje. Her slipper de å jobbe, de lærer å lese og skrive, de får en sjans til å være barn og ikke minst får de 2 måltider hver dag.
Patricia “min søster” jobber på en spanskskole og ble kontaktet av to Canadisk familier som ønsker å komme ned for å hjelpe. De er en gruppe på 16 stykker som ønsker å bygge et hus til en familie. Grunnen til at vi besøkte Jorge og denne skolen var nettopp fordi han kjenner innbyggerne godt og dermed vet han hvem som virkelig trenger denne hjelpen.

Etter å ha gravd litt fant jeg ut at et slikt hus bygges på 5-10 dager, alt etter hvor mange som er med. En forutsetning er at familien som skal få huset bidrar i byggeprosessen og samtidig bidrar med for eksempel en dør og et vindu. Dette fordi de da skjønner at dette er noe også de må jobbe litt for. Vanligvis vil et slikt hus innebære et rom på ca 5x5 m. og et toalett på ca 2x1m. Videre skal det være en vaskestamp også kalt “ “. I alt kommer dette på ca 13 000 q. noe som tilsvarer ca 10 000 norske kroner. Huset er ikke særlig stort med det er mye bedre enn et blikkskur som raser sammen hver vinter når reintiden setter inn.

Det er da jeg begynner å tenke. Hvor lett er det ikke egentlig for oss som er godt stilte og hjelpe. Det er så lite som skal til. Tenkt at for 10 000 kr kan vi bygge et hus til en hel familie, og dette tilsvarer ikke en månedslønn for oss engang.

Problemet i Guatemala som i mange andre industriland er at det er preget av korrupsjon. Pengene man gir havner av og til i feil hender. Det er derfor så viktig at folk gjør litt forarbeid på forhånd. Hva går pengene mine til??? Svært mange skoler her i Antigua sitter på mye penger.
Ta et eksempel: Jeg betalte 1100 kr for en uke med spansktimer, 4 timer hver dag i 5 dager. Jeg tenkte selv at dette ikke var dyrt og var fornøyd med det. Etter litt fikk jeg svært god kontakt med min lærer og hun kunne fortelle med at hun fikk 5 kr i timen altså 20 kr dagen altså 100 kr i uken.. Dette tilsvarer 400 kr i måneden noe som er langt under minstelønn i Guatemala. Jeg kontaktet den norske organisasjonen som jeg betalte via, men de kunne ikke svare for dette.

De var gjerne ikke klar over det, men det er da deres ansvar å se til at ting foregår skikkelig, og at de ikke utnytter hjelpevillige naive ungdommer som bare ønsker å bidra litt. Alle organisasjoner er selvfølgelig ikke slik, og mange organisasjoner gjør mye godt. Dersom vi alltid skal tenke at alt bare går til feil mennesker vil hjelpen iallefall aldri komme frem. Så lenge man gir litt og passer på å være bevisst ovenfor til hvem man gir det til kan man ikke gjøre så mye mer...

Som den Canadiske familien som skal komme å bygge et hus sa. "Vi ønsker å bygge et hus, men vi sender ingen penger. Vi kommer ned med penger og ønsker selv å delta i hele prosessen". Dette er en svært god måte å sikre at den rette hjelpen gis, til de rette menneskene, og med litt hjelp av mennesker som Jorge kan man komme langt…
Så hvorfor ikke gjøre dette istede for å dra på ferietur til syden ?? :D:D

Santa Maria de Jesus

Santa Maria de Jesus

Skolen vi besøkte

Skolen

Skolen

Brønnen

Min plass i minibussen

Patricia, Ana Laura, Fransisco og meg

In action

P9030140

Se den fine!!!

DSC_0231

Volcan de Agua

DSC_0224

DSC_0222

DSC_0216

DSC_0215

DSC_0207

Så godt å være tilbake

Nå er de aller første dagene over. Jeg merker allerede hvor fort tiden går!! I dag er det Tirsdag. Jeg stod tidlig opp og satte meg i parken for å nyte det flotte været og for å lese avisen frem til lunsj..

Det er rein tid her nede, så vi har vanligvis fint vær frem til kl 12.00 så pøser det ned.

Det var et fantastisk gjensyn med familien. Hadde glemt hvor fantastiske de egentlig var.

Familien; Lopes Arriola består av

Far: Fransisco, Mor: Elsa, Datter: Evelyn, Datter: Patricia, Sønn: Gerson, Sønn: Carlos. Så har Patricia 2 barn, Ana Laura og Fransisco

Litt om dem

Mama Elsa er pensjonert sykepleier, hun tidlig pensjonerte seg for å ha muligheten til å hjelpe fattige som ikke ha mulighet til å betale for legehjelp.
Så fra fuglene står opp til de legger seg igjen, kommer det fattige mennesker langveis fra for å få litt gratis legehjelp. I tillegg har hun en søster som er psykisk syk så hun tar seg av hennes barn, ved å gi dem mat, klær osv.
Hun har en fantastisk humør å liker å spøke.

Faren i huset er også en fantastisk mann. Han driver et eget snekker verksted hvor han lager de mest fantastiske møblene en kan tenke seg, og alt dette for hånd. Han også har en fantastisk humør, og syns det er fantastisk kjekt å trekke i meg og jett om ikke han husker alt som skjedde sist gang jeg var her.. hehe..
Alle barna har fått god utdannelse og det er bare Carlos som er jevngammel med meg som bor hjemme. Likevel er fleste innom hver dag. Patricia som har to barn har jeg veldig god kontakt med. Hun er 32 år og hennes datter Ana Laura som er 8 år fikk jeg veldig og kontakt med sist jeg var her så vi finner stadig på noe kjekt..

De første dagene mine har jeg bare svinset rundt. Merket jeg trengte litt tid for å komme inni alt igjen. Løye hvor fort man glemmer av og til. Husene i denne byen er identiske så det var ikke like lett å finne alle favorittstedene mine igjen, men det kommer seg sakte men sikkert.

Ellers blir mye av tiden min tilbragt rundt kjøkkenbordet, hvor jeg kan snakke med hele familien. De er alltid så interesserte og i går satt jeg om min "far" å diskuterte forskjellige emner vedr. den guatemalske kultur. Endel ting er ganske forskjellige fra den norske kulturen så det er alltid kjekt å få et bedre innblikk i hvordan ting er og hvorfor de er slik..

På søndag feiret vi også Evelyns 34 bursdag. En skikkelig Guatemalsk feiring. Hele familien var tilstede og spiste kake og selvfølgelig var det en diger Mario Pinata som skulle kverkes.
Pinata for dem som ikke vet det er en stor figur av papp som inneholder masse snop. Leken går ut på at man får bind for øynene, en pinne i hånden og blir snurret rundt 10 ganger før man skal prøve å slå sondt Pinataen. Noe som ikke alltid er like lett, men det er ufattelig artig. Uansett alder er de like entusiastiske og det kan gå ganske hardt for seg!
Når man har klart å få hull på Pinataen og snopet begynner å falle er det om å gjøre å samle så mye som mulig, noe som får frem barnet i de fleste. Det var en skikkelig kjekk feiring og plutselig fikk jeg følelsen av at jeg ikke hadde vert borte i det hele tatt. Familien er så gjestfrie og inkluderer meg i det meste... Så hjemlengsel blir det ikke noe av foreløpig...

Heisann alle sammen og velkommen til min reise blogg...

Tja hva skal man si..??? ENDELIG på tur igjen :-) Jett om jeg er spendt..

Denne gang skal turen gå til Bolivia hvor jeg skal ta min 3.års praksis periode :-)
Men først blir det et 2 ukers pitstop i Antigua, Guatemala for å besøke familien: Lopez Arriola, det var hos dem jeg bodde da jeg jobbet som voluntør der nede i 2008..
Følelsene omkring besøket er mange.. Masse glede, men også endel spenning og undring.. " Var det virkelig så kjekt å bo der nede"?? Eller har jeg romantisert dette, etter at jeg kom hjem...?!

Det jeg med sikkerhet vet er at jeg ikke kommer ned til det som var da jeg var der nede. To år har gått og flere av vennene jeg hadde da jeg bodde der er reist vekk eller studerer borte..
Jeg har derfor prøvd å holde mine forventninger litt nede slik at jeg er forberedt på at det kan være litt annerledes denne gangen..
Men gud jeg gleder meg og.. Da jeg ringte "mama Elsa" hørte jeg bare et skrik i telefonen.. Så kjekt at jeg skulle komme og kaken skulle stå klar når jeg ankom 28 august kl.22 :-)Alle de gode følelsene ved å være i Guatemala kom tilbake.. Å jeg tror faktisk det var så kjekt som jeg har tenkt det var i ettertid men det vil vell tiden vise..
Tenk det.. Jeg føler jeg skal ned å besøke min andre familie og det er så lenge siden jeg har sett dem..
Sitter nå på Gardermoen klar til avgang og om akuratt 25 timer skal jeg være i Guatemala City...

HEJ DÅ :-)