Veien til Bolivia

Hei igjen..

Det ble en hard siste dag på meg i Guatemala. Våknet onsdags morgen med 40 i feber og skikkelig vondt i halsen. Du kan trygt si jeg var glad for å ha en "mor" i huset som er sykepleier og som kunne hjelpe meg. Jeg klarte ikke røre meg ut av sengen, og i visshet om at i jeg skulle ut på en lang reise dagen etter var jeg ganske desperat. Vanligvis sier jeg nei takk til medisinene hun tilbyr meg, da de vansligvis er ganske sterke.. Men denne dagen var ingen dag å være kritisk på... Det var bare å ta alt jeg kunne få, slik at jeg skulle klare reisen.

Jeg hadde jo også selvfølgelig mange planer siste dagen, som å si hade til alle. Det var ikke mulig å fullføre alle planene, men heldigvis klarte jeg å kave meg opp av sengen på ettermiddagen for å dra på markede å si hade til familien. Senere på kvelden kom de aller fleste av venner innom huset og sa hadet til meg. Det var veldig koselig, men formen var ikke på topp så var ganske sentimental og det føltes ikke godt å vite at jeg skulle reise... På en eller annen måte føles det som å reise fra familien min å ikke vite når jeg skal få se dem igjen..

Torsdagen kom, å det var bare å komme seg avgårde. Reisen ble lang, men da jeg kom til Miami var det veldig kjekt å se jentene igjen. Det blir nok en kjekk gjeng å reise sammen med. Men utfordringer vil vi nok støte på.. Men så lenge vi er åpne om det meste skal vel det også gå bra.. :D

Flyet til Bolivia var veldig forsinket, da vi først hadde masse overvekt og 14 personer måtte ut av flyet å ta det neste, så var det tekniske problemer med flyet, det elektriske anlegget fynket ikke.. Hehe å du kan trygt si at det var noen nervøse mennesker på flyet etter alt dette.. Men vi kom oss nå helskinnet frem.

Vell fremme i La Paz ble vi møtt av vår fremtidige veileder; Camilla. Hun jobber også der hvor vi skal bo på Casa Allianza.. Her vqar det veldig koselg. Nesten tilnærmet norsk standard og jeg og Kristine som deler rom fikk til og med eget bad !!! :D I og med at jeg var temmelig syk, så slet jeg ekstra her oppe i den tynne luften.
La Paz ligger 3660 m.o.h og det er her 40 % mindre oksygen, så tror en trenger noen dager på å tilvende seg dette.. Landskapet er veldig ulikt noe jeg har sett før.. Alt er egentlig ganske grått, likevell er det ganske fantastisk. Byen består av bare fjell, så det er ganske utrolig å se hvor de faktisk har klart å bygge hus henn.. Fra rommet i casaen har jeg en fantastisk utsikt og jeg skal etterhvert legge ut litt bilder.. :D

Første dagen var vi å besøkte plassen hvor vi skal være i praksis. Å jeg må si intrykkene var mange.. Det er en stor instutusjon for handikappete.. Man kan sammenligne det med hvordan vi behandlet handikappete for 40 år siden i Norge. Så forandringene er store, og det er ikke alltid like lett å godta, når vi vet hvordan vi egentlig vil at de skal behandles.. Men desto viktigere blir det at vi kommer å gir en hjelpende hånd, og jeg vil tro at jeg vil lære mye og møte på mange ulike utfordringer som gir store rom for utvikling..

Nå er det 3 dagen her i La Paz og jeg er enda ganske syk så nå må jeg prøve å ta det me ro, hvis ikke blir jeg vell aldri frisk..