Santa Maria de Jesus

I dag regner den hunder og katter og jeg har blitt ganske forkjølet, men dagene mine fyker av gårde så har ikke tid til å ligge hjemme å være syk.

I går var jeg på middagsbesøk hos Patricia og mannen og hennes to barn. De bor i Jocotenango, som er en liten by rett utenfor Antigua. Jeg var egentlig ganske overrasket når jeg kom inn til dem. Huset var veldig fint, en helt annen standard en hva jeg er vant til i huset hvor jeg bor. Stue med sofa og tv :D :D . Kjentes godt å sette seg i en sofa og bare slappe litt av.

Ana Laura hadde planlagt at vi skulle spille Wii Dance. Dette var veldig artig, men må innrømme at jeg var ganske svett etterhvert. Til og med “Mama Elsa” var med :D Det ble en veldig koselig kveld å da vi tok kvelden lovet jeg Ana Laura at i morgen skal jeg komme og overnatte.

Vell hjemme var det bare å rette litt på sminken så var det avgårde til La Sala for å danse litt salsa.

I dag var jeg med Patricia til en landsby langt oppi fjellene, kaldt Santa Maria de Jesus. Veiene opp dit var ikke akkurat av god standard og det var masse jordras langs veiene opp. Busser kommer seg ikke opp dit så det går minibusser opp. Vi var 26 mann i en liten minibuss så du kan trygt si det var trangt.

I landsbyen bor de bare indianere og byen er preget av mye fattigdom. Ca. 95% av byens befolkning er analfabeter. Gjennomsnitt antall barn her ligger på ca 10 per familie, og de fleste bor i små blikk skur uten toalett og elektrisitet. Landsbyen ligger svært høyt oppe så de har ikke innlagt vann, men det er en felles “brønn” i midten av byen hvor damene henter vann og vasker sine klær.
Vi skulle besøke et prosjekt som startet opp i 2005. Prosjektet ønsker å ta fatt i analfabetismen som regjerer i landsbyen og gi fattige barn en mulighet.
Prosjektet er en liten skole som heter “El jardin de amor”. Direktøren som startet prosjektet heter Jorge og var på den tiden bare 20 år. Det var en tøff start, han fikk ikke hjelp og hadde lite midler. Han startet fra bunnen av og hadde verken stoler og border i begynnelsen. Timene foregikk på gulvet, men det var bedre enn ingenting. Etterhvert som han beviste at dette var et prosjekt det var verdt å satse på fikk han ta i mot frivillige som hjalp å bygge opp skolen. De stilte med diverse forskjellige donasjoner. I dag er det 100 elever på skolen, 50 fra morgen til lunsj og 50 fra lunsj til middag. På 100 elever er det 2 lærere, så de har litt å gjøre kan man trygt si. I dag ser skolen ut som en vanlig skole her nede, og alt dette har vært mulig fordi frivillige har stilt opp med hjelp og midler.
Barna i landsbyen lever i ekstrem fattigdom, og er vandt til 1, gjerne 2 måltider om dagen, så det å få komme på skolen, er for dem en livslinje. Her slipper de å jobbe, de lærer å lese og skrive, de får en sjans til å være barn og ikke minst får de 2 måltider hver dag.
Patricia “min søster” jobber på en spanskskole og ble kontaktet av to Canadisk familier som ønsker å komme ned for å hjelpe. De er en gruppe på 16 stykker som ønsker å bygge et hus til en familie. Grunnen til at vi besøkte Jorge og denne skolen var nettopp fordi han kjenner innbyggerne godt og dermed vet han hvem som virkelig trenger denne hjelpen.

Etter å ha gravd litt fant jeg ut at et slikt hus bygges på 5-10 dager, alt etter hvor mange som er med. En forutsetning er at familien som skal få huset bidrar i byggeprosessen og samtidig bidrar med for eksempel en dør og et vindu. Dette fordi de da skjønner at dette er noe også de må jobbe litt for. Vanligvis vil et slikt hus innebære et rom på ca 5x5 m. og et toalett på ca 2x1m. Videre skal det være en vaskestamp også kalt “ “. I alt kommer dette på ca 13 000 q. noe som tilsvarer ca 10 000 norske kroner. Huset er ikke særlig stort med det er mye bedre enn et blikkskur som raser sammen hver vinter når reintiden setter inn.

Det er da jeg begynner å tenke. Hvor lett er det ikke egentlig for oss som er godt stilte og hjelpe. Det er så lite som skal til. Tenkt at for 10 000 kr kan vi bygge et hus til en hel familie, og dette tilsvarer ikke en månedslønn for oss engang.

Problemet i Guatemala som i mange andre industriland er at det er preget av korrupsjon. Pengene man gir havner av og til i feil hender. Det er derfor så viktig at folk gjør litt forarbeid på forhånd. Hva går pengene mine til??? Svært mange skoler her i Antigua sitter på mye penger.
Ta et eksempel: Jeg betalte 1100 kr for en uke med spansktimer, 4 timer hver dag i 5 dager. Jeg tenkte selv at dette ikke var dyrt og var fornøyd med det. Etter litt fikk jeg svært god kontakt med min lærer og hun kunne fortelle med at hun fikk 5 kr i timen altså 20 kr dagen altså 100 kr i uken.. Dette tilsvarer 400 kr i måneden noe som er langt under minstelønn i Guatemala. Jeg kontaktet den norske organisasjonen som jeg betalte via, men de kunne ikke svare for dette.

De var gjerne ikke klar over det, men det er da deres ansvar å se til at ting foregår skikkelig, og at de ikke utnytter hjelpevillige naive ungdommer som bare ønsker å bidra litt. Alle organisasjoner er selvfølgelig ikke slik, og mange organisasjoner gjør mye godt. Dersom vi alltid skal tenke at alt bare går til feil mennesker vil hjelpen iallefall aldri komme frem. Så lenge man gir litt og passer på å være bevisst ovenfor til hvem man gir det til kan man ikke gjøre så mye mer...

Som den Canadiske familien som skal komme å bygge et hus sa. "Vi ønsker å bygge et hus, men vi sender ingen penger. Vi kommer ned med penger og ønsker selv å delta i hele prosessen". Dette er en svært god måte å sikre at den rette hjelpen gis, til de rette menneskene, og med litt hjelp av mennesker som Jorge kan man komme langt…
Så hvorfor ikke gjøre dette istede for å dra på ferietur til syden ?? :D:D

Santa Maria de Jesus

Santa Maria de Jesus

Skolen vi besøkte

Skolen

Skolen

Brønnen

Min plass i minibussen

Patricia, Ana Laura, Fransisco og meg

In action

P9030140

Se den fine!!!