Praksis i Utlandet

En kjekk søndagstur

Tredje uken gikk mot slutten og vi fant ut at en rdetur til Djeveltannen som ligger rett ved La Paz var tingen..
Vi ankom stallen ganske spendte i frukt av at hestene ikke skulle være i så godt hold som vi er vandt til.. Men da vi kom var det en skikkelig cowboy stall med masse flotte hester.. Noen var litt tynne, men de hadde det ellers veldig fint..

Han vi skulle ri med var også en ekte Cowboy så det var jo litt artig Å det første han spør oss om er hvem av oss som har erfaring... Hanne fortalte at hun hadde hest hjemme.. Å resten av gjengen tidde stilt i håp om at vi skulle få noen rolige å kjekke hester.. Å jeg tror nok Hanne tregte litt på det med å si at man har erfaring, for det viste seg fort at hesten hennes var både sta og en smule spesiell.. Men jett om ikke vi var glade at de ikke var oss på den ryggen..

Jeg for min del fikk en skikkelig latas som såvidt ville opp i trav, Kristines hest var en dilter så den gjorde alt som guidens hest gjorde, så hun fikk tatt seg ut litt :D Å wibbekke som var ganske så nervøs til å begynne med fikk en veldig rolig og avslappet hest..

Turen opp til djeveltannen tok litt over en time og veiene her var ganske fine så dette gikk veldig fint.. Da vi kom opp til Djeveltannen fikk vi en fantastisk utsikt over hele La Paz.. Vi stoppet her og spiste en noe tørr lunsj før vi skulle videre..

Veien videre var langt kjekkere.. Naturen var helt fantastisk.. Har aldri sett noe lignende, med noen spesielle fjell og masse fantastiske farger.. Det eneste var at veien ble noe skummlere og tidvis var det noen fæle stup rett ved siden av oss... Men tøffe som vi var så holdt vi masken... Utenom da guiden absolutt skulle vise meg et spesielt stup hvor det var fint å ta bilder.. Jeg ville ikke ut og hesten min nektet! Men Cowboyen hoppet av og drog hesten min ut dit med meg på ryggen !!! Å du kan trykt sei at hjertet mitt hoppet over noen dunk da :P

Men det ble en fantastisk tur og vi storkoste oss alle.. Å jammen fikk ikke Kristine oppfyllt drømmen hennes om å ri på hesteryggen i frinatur :D

Etter å ha vært i Bolivia en uke, fikk vi en gyllen mulighet til å være med og besøke flere av de ulike prosjektene Misjonsalliansen er med på å drive. Det ble en svært travel uke med mange innrykk, men vi storkoste oss!

Mandag

Første dag var vi på hovedkontoret til MAN- B (Misjonsalliansen i Bolivia). Dagen startet litt tungt med en 2 timers lang andakt på spansk! Men så hadde vi foredrag resten av dagen om ulike temaer og prosjekter som MAN- B driver med, som bl.a hvorfor MAM- B er så viktig, viktige prinsipp for utviklingsarbeid, diakoni og info om HIV/AIDS prosjektet.

Tirsdag

Andre dag dro vi avgårde til Diakonia- FRIF på hovedkontoret på El Alto. El Alto blir for øyeblikket regnet som å være den nest største byen her i Bolivia. Den er i stadig utvikling, men det er en svært fattig by som er avhengig av hjelp- siden fattigdommen fortsatt regjerer i byen. Vi fikk en innføring i Diakonia- FRIF, hva organisasjonen står for, og hva målet deres er. Diakonia- FRIF er en mikro- låneorganisasjon. De låner ut penger til kunder slikt at de kan prøve å skape en bærekraftig utvikling for seg selv. Dette har vært et svært vellykket prosjekt og vokser stadig til å bli større. Det som var litt overraskende var at utlånsrenten var på hele 20 %! Og dette var blant de laveste rentene i slike organisasjoner. Og det stilige var at under 0,5 prosent av utlånere var for sene med innbetaling, noe som er langt bedre enn f.eks norske lånere.. Etter et langt foredrag fikk vi besøke noen lånekunder. Dette var en gruppe på 15 som hadde gått sammen i en “lånegruppe”. For å kunne låne penger må de kausjonere for hverandre- så dette handler mye om tillit.

CIMG0784

Etter lunsj var vi og fikk en presentasjon av prosjektet “Fotball krysser grenser”. Dette prosjektet holder også til på EL Alto, og har til hensikt å gi barn meningsfulle fritidsaktiviteter- i stedet for å vanke rundt i gatene. Vi fikk besøke fotballskolen og stadion. Og jammen ble det ikke en god fotballkamp også! Nordmenn mot de bolivianske barna.. Men det å spille fotball på over 4000 m.o.h var ingen lett sak! Og på slutten av kampen var vi blitt utmattet og satt igjen med blodsmak i munnen og en kraftig hoste. Men det er et skikkelig artig og et flott prosjekt som gjør mye bra for barna!

Onsdag

Onsdag var det igjen opp til El Alto. Vi besøkte et gratis helsesenter, og to forskjellige skoler. Det var ganske artig å se hvordan barna lyste opp når vi kom på besøk. Helsesenteret var noe mer spesielt. For vår del ble det hele litt spesielt, fordi vi ble vist inn på et undersøkelsesrom hvor det lå flere pasienter helt blottet. De var ikke blitt informert på forhånd om at vi skulle komme, og dermed syntes vi dette var feil og forlot rommet. Likevel fikk vi sett hvordan helsesenteret fungerer og hvilke tjenester de tilbyr. Senere på dagen besøkte vi kontoret på El Alto, og vi fikk se ulike videofilmer om Bolivia og situasjonen her. Her er noen bilder fra El Alto og skolen vi besøkte:

Torsdag

Torsdagen besøkte vi prosjektet i Sorata. Det ble en lang og tidvis svært skummel kjøretur. Vi skulle inn til to små landsbyer som så vidt hadde tilgang på vei. Og den veien bestod av grus, stein og hull og det var akkurat plass til en bil! Så det ble en humpete kjøretur, men det er jo også noe av sjarmen.. Da vi kom frem til den første landsbyen parkerte vi ved en skole. Her fikk vi en varm velkomst og de hadde planlagt et skikkelig program for oss med sang, dikt opplesning , leker og diverse foredrag. Etterpå fikk vi tid til å snakke med alle barna og leke med dem. Det ble igjen en fotball- og volleyballkamp. Et søskenpar som Marie kom i snakk med, gikk i 2- og 3 klasse og fortalte henne at de brukte 2 timer på å gå til skolen, hver vei!!! Likevel stortrivdes de på skolen og var veldig takknemmelige for og i det hele tatt få gå på skole. Det var så kjekt her i denne landsbyen at det var vanskelig å dra videre til neste landsby..

Vi kjørte videre på enda verre veier, og vi tenkte vel alle sammen at her kunne vel ingen bo.. Men plutselig dukket det opp en landsby. En stor gjeng fra landsbyen var her for å ta imot oss. Så fikk vi visning rundt i byen, og de viste oss hvilke prosjekter de fikk bistand til fra MAN- B og hvordan de drev disse prosjektene. Det var blant annet et blomster- og landbruksprosjekt. Da vi var ferdige med dette begynte det å bli kveld og vi hadde en lang kjøretur foran oss tilbake til La Paz. Men da ble vi fortalt at de hadde laget mat til oss, og at alle damene ønsket å utfordre oss til en fotball kamp. Med store Cholitaskjørt og uten sko var det bånn gass- og hei som de kunne spille! Etter kampen delte vi maten som de hadde laget og rett før vi skulle gå, fikk vi være med å se på når de slaktet høns til middag. Litt ekkelt, men faktisk en interessant opplevelse.. Vi var ikke hjemme før kl 22- så det ble en lang, men en utrolig kjekk dag! :D Her er noen bilder fra de to landsbyene vi besøkte:

DSC_0170

Fredag

Fredag var det tidlig opp for i dag skulle vi få besøk av 22 Boman- studenter. Det er studenter som kommer fra svært fattige familier, men som får stipend fra MAN- B til å studere. Vi fikk derfor utfordringen i å lage tradisjonell lapskaus til 70 personer. Hanne og Marie hadde ansvaret for middagen, men hadde masse god grønnsakskuttehjelp! Hushjelpen vår, Hanne og Marie dro så ut på handling, og når vi skulle ha 20 kg med kjøtt og 150 poteter fikk de noen rare blikk! Utfordringen var faktisk å få tak i kolerabi. Det er grisemat her nede og det er svært vanskelig å få tak i. Men etter en time og to i taxi fikk de tak i litt..

Hele dagen gikk til matlaging og da gjestene kom kl 16.00, ble det skikkelig liv. Alle likte maten og de spiste som noen hester. I tillegg ville alle ha med seg mat hjem til familien, så det var godt vi hadde beregnet mye. Resten av kvelden gikk til spill, tradisjonell boliviansk dans og musikk! Til slutt var det tid for kaker og kaffe, og da klokken var 22.00, dro de hjem. Selv om det var litt vanskelig for Hanne, Wibekke og Kristine å kommunisere på spansk, var det veldig kjekt å bli kjent med lokale bolivianske studenter. Heldigvis har vi Marie, som kan oversette i kritiske øyeblikker.. En veldig trivelig kveld

Lørdagen var vi også oppe på El Alto for å se på noen skuespill som er blitt laget av ungdommer for å informere hverandre om farene ved HIV/AIDS.. Dette var også en veldig kjekk dag, men da uken var over var vi stappet med intrykk, men satt igjen med følelsen av å ha lært mye og i tillegg har vi hatt det knall gøy :D

Livet i Bolivia

Nå har vi vært her i over en uke, og jeg må si dagene fyker avgårde. Jeg for min del har endelig blitt relativt frisk og er nå klar for det meste. La Paz by er stor og virker for meg tidvis relativt kaotisk. Det er litt vanskelig å orientere seg her da det ikke er et spesielt sentrum, men flere bydeler som alle har sitt å by på..

Likevell har vi på vår måte prøvd å komme oss litt rundt. I hovedsentrum finnes det en turist gate og her måtte vi selvfølgelig gå å smyge litt. Var på jakt etter ull klær, da det er skikkelig kaldt her på kveldene. Og sannelig ble det ikke en alpakka ullgenser på hver og en av oss..

På torsdag besøkte vi en landsby som ligger utenfor La Paz som heter Tiwanaku.. Denne landsbyen er et gammelig og viktig arkeologisk sted sør for Titicacasjøen. Stedet er en viktig indianerby som var senteret for et stort rike. Forskere tror at det var forfedrene til det naværende Aymara- folket i Sør- Amerika som bodde i byen. De tror også at den ble grunnlagt som en landsby omkring 200 f.Kr, og at den vokste til en høyt utviklet by omkring 600 e.Kr., og at den ble forlatt omkring år 1000...

Det var en kjekk utflykt og ikke minst hadde vi en svært engasjert guide, noe som alltid hjelper.. Men mye var ødelagt og det var tydelig at det ikke ble vernet så godt om ruinene som det gjerne burde?!?!.. Det var folk på stedet som fortsatt drev med utgravinger, men guiden kunne fortelle at de fleste av disse arbeiderene ikke hadde noen formell utdannelse og de hadde ingen hjelp uten i fra, som for eksempel utelandske spesialiserte arkeologer.. Det kan derfor bety at endel går til spille og at ikke alt blir gjort slik det gjerne skulle vært gjort..
Likevell en kjekk og lærerik tur med tre kjekke jenter...

Kulturen her i Bolivia

Jeg må faktisk innrømme at jeg savner Guatemala litt. Jeg kan ikke la være å sammenligne alt med Guatemala, noe jeg absolutt må prøve å venne meg av, men dette er ikke fordi jeg ikke liker Bolivia, men fordi alt er så kjært og kjent i Guatemala
... Men det som er annerledes her er at det er vanskeligere å komme i kontakt med folk.. Gjerne jeg var bortskjemt i Antigua, men der var det omtrent bare å sette seg i parken å på få minutter var du i snakk med ulike mennesker med ulike bakgrunner. Her er det ikke slik.. Folk verner mer om sitt privat liv og det å be en utlending på et hjemmebesøk er her ikke så vanlig.. Men jeg opplever folk som hyggelige, men at de gjerne ikke er så snakkesalige som i Guatemala.. Så det blir mindre spansk på meg..

Ellers så er jo dette Sør-amerikas fattigste land, likevell er ikke fattigdommen her så synelig... Jeg kan telle på en hånd de uteliggerene jeg har sett her i La Paz.. Men her er det så kaldt, at for å overleve er det helt vesentlig å ha et tak over hode.. Likevell lever over 60 % av menneskene i fattigdom, og her er en rik person 70 ganger så rik som en fattig, noe som står til stor kontrast i forhold til Norge, hvor en rik person er 6 ganger så rik som en "fattig" person.. Så her er forskjellene store og ofte svært synelige.. Men det som er spesielt her i byen er alle hundene.. Det kryr virkelig av løshunder, og vekkerklokken vår er et kor av hunder som bjeffer og styrer på fra solen står opp.. Noe som tidvis kan være noe irreterende..

Denne uken er det en arrangert Intro Uke som vi må delta på. Med et tett pakket programm skal vi ut å besøke alle de ulike prosjektene som Misjons alliansen driver.. Å dette gleder jeg meg stort til.. Det er en ypperlig mulighet til å få en bedret forståelse for kulturen her i Bolivia og sammtidig få innsikt i mange flotte prosjekter som drives her nede... Første dagen bestod av masse informasjon--
Det startet litt tungt med en 2 timers andakt på spansk.. men så var det info om Misjons Alliansen som organiasjon og litt om et HIV-AIDS prosjekt som drives her, noe som var svært interesangt.. I morgen skal vi besøke et prosjekt som heter "Fotball Krysser grenser" og besøke noen Mikro lånere (mennekser som får låne en liten sum med penger til å skape en bærekraftig utviling for seg selv).. Senere i ukene er det besøk av diverse skoler og helse stasjoner.. Gleder meg en hel haug men det blir en travel uke..

Ellers er livet fint.. Vi er alle fire relativt utslitte hver kveld og selv om høyden ikke plager oss konstant nå, merkes den likevell.. Puster og peser bare man går opp en liten trapp.. Så kondisen føles som den er på bånd.. Men de sier det kan ta flere måneder og gjerne år å bli helt avklamitisert..

Det som også er litt annerledes for oss er at vi nå bor på misjon alliansens sitt gjestehus.. Misjon alliansen er en kristelig drevet organisasjon, noe som også betyr at de fleste av de 15 andre som bor her har et svært kristelig livssyn.. og alle sosiale sammenkomster som blir arrangert på huset blir gjort i et kristelig syn.. Dette er på ingen måte negativt og de er svært hyggelige mennesker, likevell kan vi 4 jenter ikke for å føle oss som litt "annerledes".. Det å si "nei takk" til å delta på den andakt, eller andre aktiviteter føltes plutselig som om det var vi som tok avstand fra hele gjengen, noe som ikke var vår intensjon, da vi bare ikke ønsker å delta i disse aktivitetene.. Men det blir spennende å se hvordan ting blir fremover... Og jeg er sikker på vi har en kjekk tid i vente..

I helgen bestemte vi oss for å ta turen ut.. Og det har resultert i at vi har funnet vårt favoritt sted... En plass som heter Mongos. Et kjempe koselig sted med fin atmosfære. Veldig god mat, og utover kvelden blir det mye liv. Vi tilbragte hele helgen her og traff masse kjekke mennesker... Men det som var annerledes her var at etter å ha danset til en sang og to var vi totalt uttørket og måtte ha påfyllig med væske og en liten pause.. :P Men vi var ikke vanskelige, og var fort på bena igjen... I morgen er det salsa kveld så da skal vi ut å danse igjen..

Jeg ble bedt ut på date i går av han ene bartenderen :D Ganske artig i grunnen. En kjekk mann som hadde masse artig på hjertet, og praten fløt lett.. Så vi var ute å spiste is og drakk kafe... Å selv om det sannsyneligvis ikke er den store kjærligheten er det bare så kjekt å oppleve denne kulturen og bli kjent med mennesker herfra..
Guttene her nede er ganske så annerledes fra "norske" gutter.. Her er det snakk om å blir skikkelig vartet opp, og komplementene kommer på løpende bånd.. Så man kan vell og si det er lett og bli betatt, men kanskje også lett og bli "lurt".. ?!?!?! Så her gjelder det å passe på seg selv og holde hodet klart..

Så mens vi er her nede og blir sjarmert i senk, har gjerne de norske guttene noe de burde tenke over ......

Hei igjen..

Det ble en hard siste dag på meg i Guatemala. Våknet onsdags morgen med 40 i feber og skikkelig vondt i halsen. Du kan trygt si jeg var glad for å ha en "mor" i huset som er sykepleier og som kunne hjelpe meg. Jeg klarte ikke røre meg ut av sengen, og i visshet om at i jeg skulle ut på en lang reise dagen etter var jeg ganske desperat. Vanligvis sier jeg nei takk til medisinene hun tilbyr meg, da de vansligvis er ganske sterke.. Men denne dagen var ingen dag å være kritisk på... Det var bare å ta alt jeg kunne få, slik at jeg skulle klare reisen.

Jeg hadde jo også selvfølgelig mange planer siste dagen, som å si hade til alle. Det var ikke mulig å fullføre alle planene, men heldigvis klarte jeg å kave meg opp av sengen på ettermiddagen for å dra på markede å si hade til familien. Senere på kvelden kom de aller fleste av venner innom huset og sa hadet til meg. Det var veldig koselig, men formen var ikke på topp så var ganske sentimental og det føltes ikke godt å vite at jeg skulle reise... På en eller annen måte føles det som å reise fra familien min å ikke vite når jeg skal få se dem igjen..

Torsdagen kom, å det var bare å komme seg avgårde. Reisen ble lang, men da jeg kom til Miami var det veldig kjekt å se jentene igjen. Det blir nok en kjekk gjeng å reise sammen med. Men utfordringer vil vi nok støte på.. Men så lenge vi er åpne om det meste skal vel det også gå bra.. :D

Flyet til Bolivia var veldig forsinket, da vi først hadde masse overvekt og 14 personer måtte ut av flyet å ta det neste, så var det tekniske problemer med flyet, det elektriske anlegget fynket ikke.. Hehe å du kan trygt si at det var noen nervøse mennesker på flyet etter alt dette.. Men vi kom oss nå helskinnet frem.

Vell fremme i La Paz ble vi møtt av vår fremtidige veileder; Camilla. Hun jobber også der hvor vi skal bo på Casa Allianza.. Her vqar det veldig koselg. Nesten tilnærmet norsk standard og jeg og Kristine som deler rom fikk til og med eget bad !!! :D I og med at jeg var temmelig syk, så slet jeg ekstra her oppe i den tynne luften.
La Paz ligger 3660 m.o.h og det er her 40 % mindre oksygen, så tror en trenger noen dager på å tilvende seg dette.. Landskapet er veldig ulikt noe jeg har sett før.. Alt er egentlig ganske grått, likevell er det ganske fantastisk. Byen består av bare fjell, så det er ganske utrolig å se hvor de faktisk har klart å bygge hus henn.. Fra rommet i casaen har jeg en fantastisk utsikt og jeg skal etterhvert legge ut litt bilder.. :D

Første dagen var vi å besøkte plassen hvor vi skal være i praksis. Å jeg må si intrykkene var mange.. Det er en stor instutusjon for handikappete.. Man kan sammenligne det med hvordan vi behandlet handikappete for 40 år siden i Norge. Så forandringene er store, og det er ikke alltid like lett å godta, når vi vet hvordan vi egentlig vil at de skal behandles.. Men desto viktigere blir det at vi kommer å gir en hjelpende hånd, og jeg vil tro at jeg vil lære mye og møte på mange ulike utfordringer som gir store rom for utvikling..

Nå er det 3 dagen her i La Paz og jeg er enda ganske syk så nå må jeg prøve å ta det me ro, hvis ikke blir jeg vell aldri frisk..

Her i Antigua er livet for øyeblikket fint....
Men de siste dagene har det skjedd mye, og jeg merker at jeg ikke har mange dager igjen! På fredag og lørdag var det en diger storm som regjerte i hele Guatemala, noe som har ført til store problemer.
Mange veier er ødelagt og stengt og fly er kansellert. Det har vært ufattelig mange jordras og flere liv har gått med i stormen. Broer har kollapset; blant annet en her i nærheten som tok med seg 31 liv. Dette er ufattelig trist, og mange mennesker er nå strandet. Hver dag skjer det nye ulykker i forbindelse med denne stormen. Her i Antigua er vi ganske skjermet, likevel merker vi det ved alt vannet som er i gatene, da de ikke har noe godt dreneringssystem. Den ene studenten som bor her i huset skulle av gårde på lørdag men kan ikke reise før tidligst torsdag. Likevel er folk fornøyde og livet går videre.

Fredag sov jeg over hos min “søster” Helt hærlig med en rolig natt. Å slippe å våkne kl 05.30 hver morgen til lyden av bussene... Sov faktisk helt til kl 9 :D Hadde god frokost og koste oss skikkelig. Så ved lunsjtider var det avgårde for å møte familien “Hermoso” dette er familien som jeg hjelper med penger hver måned når jeg er hjemme.

Familien består av
Mor Petrona, Far Juan, Datter Kristina, Sønn Miguel og Samuel som er minstemann. Moren jobber på markede og selger diverse turist saker. Men det er lite å tjene på dette så penger er det lite av. Faren i huset flyktet til USA for 2 år siden, men havnet etter kort tid i fengsel og ble deportert tilbake til Guatemala for 6 måneder siden. Nå mangler han papirer og kan derfor ikke få seg noen jobb, som så mange andre her nede har han også et alkohol problem, noe han prøver å gjøre noe med og han har ikke drukket på en stund nå. Men han forteller meg at dette er vanskelig når en ikke har stort å gjøre. Han drømmer stadig om å reise vekk for å tjene penger, men innser at dette i grunnen er vanskelig. Familien er ufattelig omtenksomme og viser masse kjærlighet, og det er fint å se hvor lite man egentlig trenger for å klare seg.

De har ikke råd til å betale skolegang for barna, men de barna går på skolen hvor jeg jobbet da jeg var her nede sist, og det var slik jeg ble kjent med dem. Skolen er et prosjekt ledet av regjeringen, men er likevel preget av lite midler da de ikke gir det som blir lovet.. Det finnes en klasse per trinn og det er syv trinn, men bare 2 lærere. Egentlig skal barna få to måltider, men den forrige rektoren stjal alle kjøkkenredskaper inkludert stekeovnen og tok alle pengene og drog avgårde. Så nå er dette ikke mulig lenger, likevel er barna fornøyde og smiler bredt.

Jeg var invitert hjem til dem for lunsj. “Huset” deres er ikke særlig stort, det består av et rom ca 4m x 3m og de har et lite bad utenom. Men de er veldig takknemlige for dette. Da jeg var her sist bodde de i en liten landsby utenfor Antigua i et skur. Så for dem er dette alfa omega. Jeg fikk servert en kyllingsuppe, noe som var veldig godt. Selv om jeg må innrømme at jeg var litt skreptisk med en gang i frykt av at jeg skulle bli syk, da hygienen rundt matlaging ikke er akkurat hva jeg er vant til. Men pansermagen min tålte det også :D

Etter lunsjen var det rett hjem å feire bursdagen til min “bror” Gerson som fulgte 31. Dette var veldig koselig, kjekt når hele familien samles slik. På ettermiddagen ble jeg med Gerson og konen for å besøke Evelyn og hennes butikk i Chimaltenango. Chimaltenango er en by ca 40 minutter fra Antigua. Vell hjemme kl 20 var det bare å hoppe i dusjen å gjøre seg klar til kveldens festligheter.

Først var det av gårde til La Sin Ventura for å danse, og da det stengte drog jeg sammen med min “bror” Carlos og hans søskenbarn Hector til en fest i Jocotenango. Veldig artig, og når man er den ensete europeeren til stede får mann nok av oppmerksomhet :D
Søndags morgen var det opp tidlig for å møte Katarina( jenten jeg møtte på flyplassen) for frokost. Vi bestemte oss for at vi skulle unne oss en massasje. Her i byen finnes det utallige massasjesteder, men det er vanskelig å vite hvilken en skal velge. Vi spurte en guatemalteker og han kunne fortelle at vi måtte til Jocotenango. Her var det best og billigst. Så avgårde vi drog. Jett om vi ikke var glad for det :D Da vi kom frem var det et skikkelig guatemalsk sted, med bare guatemalere og det såg desent ut. For sauna og 45 min med massasje betalte vi 100 kr!!!! Så vi tenkte at massasjen kom til å være så som så, men der tok vi feil. Det er den beste massasjen jeg noen gang har hatt og det var tydelig at de kunne sakene sine. Følte meg rett og slett som et nytt mennesker da jeg kom ut :D Så her skal jeg tilbake før jeg reiser !! På kvelden var vi temmelig slitne, så det ble en kjapp middag før det var hjem i seng tidlig.

I dag har vært hjelpens dag :P

Etter lunsj hadde jeg en avtale med familien Hermoso. Vi skulle også til markede for å kjøpe klær som de trengte. Det ble masse klær på alle barna her også.. :D Etterpå spiste vi pizza før jeg tok turen hjem.. : D
Nå er det kveld og jeg er temmelig klar for sengen. Det regner hunder og elefanter her så vet ikke hvor mye søvn jeg egentlig får men VAMOS A VER:: :D I morgen er det tidlig opp for å dra til Guatemala City med Jaqulin..